Sanna går på
ungdomsskolen. Det er snart ett år siden mamma døde, og hjemme må Sanna passe
på pappa som bare vil sove og skrive, han spiser nesten ikke, og legger knapt
merke til henne. Alt ansvaret faller på Sanna: rydding, rengjøring, innkjøp og
måltider. Sanna sier til seg selv at alt går bra, det går helt fint å gjøre alt
selv i en alder av nesten femten.
På skolen er det
ikke mye bedre, for bestevenninna Mie har sluttet å snakke til henne og fått
seg en ny bestevenn. Men så begynner Yousef i klassen. Han lærer henne å ta
bilder og å se verden på en helt ny måte, og Sanna finner endelig noen som
forstår henne. Hun tror dette kan være starten på et nytt vennskap, men ikke
alt går på skinner her heller. For hvorfor må de bestandig møtes i skjul?
Hvorfor tagger han henne ikke i bildet på Instagram der hun står med ryggen
til? Og kanskje aller viktigst: hva er det pappa egentlig holder på med inne på
kontoret sitt dagen lang?
En fin, vond og
(dessverre) realistisk historie om ungdom som må ta vare på seg selv når
foreldrene ikke mestrer å være foreldre. Den tar opp et alvorlig tema uten at
det blir for tungt – og den viser også at det er lys i enden av
tunnelen.
Hvis du vil låne
denne nydelige og velskrevne boka, trykk her.
Samantha
