"Alita: battle angel" er et spenstig nytt bidrag til det som i de siste tjue årene har vært et viktig prosjekt innen den kommersielle filmbransjen, nemlig å forene datagenerert animasjon med fotorealistiske bilder på film, og sette det inn i en fantasibasert handling.
Til å begynne med vil jeg kort oppsummere de filmene jeg har sett av Robert Rodriguez, regissøren av "Alita: battle angel", siden dette er en filmskaper med en litt ujevn filmografi. Lavbudsjettsdebuten «El Mariachi» var både spennende og vellaget; den formodentlige oppfølgeren «Desperado» hadde et høyere budsjett, men var av dertil lavere kvalitet ren innholdsmessig: en uinspirerende orgie av det den første filmen leverte i smakfulle porsjoner, nemlig action. Antologien «Four rooms», basert på voksenfortellingene til Roald Dahl og hvor Rodriguez stod for ett av fire innslag, var delvis vellykket. «Sin City», co-regissert med Frank Miller, hvis grafiske roman med samme navn var utgangspunktet for filmen, kan til gjengjeld anerkjennes for å være både fascinerende og original, og er sannsynligvis Rodriguezs regihøydepunkt. Retrohyllesten «Grindhouse», hvor Rodriguez stod for «Planet Terror» (den ene av to spillefilmlange bidrag til en såkalt «double feature», også sluppet separat i en noe lengre versjon), var i sum også meget tilfredsstillende. Portfolioen til denne regissøren er altså ikke så verst, selv om mye er laget i samarbeid med andre regissører.
Til å begynne med vil jeg kort oppsummere de filmene jeg har sett av Robert Rodriguez, regissøren av "Alita: battle angel", siden dette er en filmskaper med en litt ujevn filmografi. Lavbudsjettsdebuten «El Mariachi» var både spennende og vellaget; den formodentlige oppfølgeren «Desperado» hadde et høyere budsjett, men var av dertil lavere kvalitet ren innholdsmessig: en uinspirerende orgie av det den første filmen leverte i smakfulle porsjoner, nemlig action. Antologien «Four rooms», basert på voksenfortellingene til Roald Dahl og hvor Rodriguez stod for ett av fire innslag, var delvis vellykket. «Sin City», co-regissert med Frank Miller, hvis grafiske roman med samme navn var utgangspunktet for filmen, kan til gjengjeld anerkjennes for å være både fascinerende og original, og er sannsynligvis Rodriguezs regihøydepunkt. Retrohyllesten «Grindhouse», hvor Rodriguez stod for «Planet Terror» (den ene av to spillefilmlange bidrag til en såkalt «double feature», også sluppet separat i en noe lengre versjon), var i sum også meget tilfredsstillende. Portfolioen til denne regissøren er altså ikke så verst, selv om mye er laget i samarbeid med andre regissører.
Så hva med «Alita»? Filmen er
satt i en fremtid hvor mennesker og kyborger (en person sammensatt av både
biologiske og teknologiske bestanddeler) lever side om side, i en tvilsom småby
hvor såkalte «hunter-warriors» gjør livet utfordrende for kriminelle. En garvet
tekniker finner restene av en kyborg på søppelhaugen, gir henne liv og
adopterer henne til sitt hjem. Men tross hans beskyttende intensjoner søker kyborgen, som altså blir døpt Alita, et farlig liv i både risikosporten «motorball» og som
en «hunter-warrior» i egen rett; det ligger da også latent i henne et ekstremt
dyktig talent for slåssing.
«Alita» ligner svært mye på Spielbergs «Ready
Player One», hvor karakterene for det meste er avatarer i et mangslungent «virtual
reality»-spill. «Alita» foregår i en verden med en god porsjon
videospillestetikk, men måten den blander en ungdomsvennlig plottlinje, forrykende
«race»-sekvenser, og burleske, gjerne skurkaktige, bifigurer minner også om
Spielbergs film. En av de mest motstandsdyktige skurkene er også en råtass med
mekaniske slyngarmer som kan minne om Dr. Octopus fra Sam Raimis «Spider-Man
2».
Historien i «Alita», om enn en klassisk heltefortelling
med en romanse involvert, er tålmodig bygget opp, skjønt historien i beste fall
er sideordnet den koreografiske elegansen i så vel «motorball»- som kampsekvensene.
En stor del av troverdighetsgraden i filmen er selvsagt at teknologien i seg
selv er utrolig dyktig utført, ikke minst når det kommer til levendegjørelsen av Alita selv, i
skuespiller Rosa Salazars fremtoning; ikke overraskende var «Avatar»-James Cameron lenge tiltenkt rollen som regissør, men han gav til slutt jobben
videre til Rodriguez, og trådte selv inn i rollen som produsent. Selv om det skal
vanskelig gjøres å fylle den megalomane mesteren Cameron sine sko har Rodriguez
i mine øyne lyktes langt på vei med å få til en underholdningsfilm som
balanserer det spektakulære med det humane.
K.T.
