Det går ikke an å tenke sånne tanker, gjør det vel?
Sånt kan ikke skje?
Det tenkte ihvertfall Hedvig. Før. Før den søndagen da alle hun er glad i dør av feber. Da venninnen Lydia sender en siste sms og sier hun brenner opp av feber. Da hun løper ut av blokka, ut på gaten og det ligger døde mennesker overalt. Lik. Løper for aldri mer å komme tilbake.
Det virker som alle i den lille byen er døde. Hedvig løper ut på veien, hvor bilene ligger strødd, og til skolen.Skolen er tom, øde, men der vet hun at hun kan finne mat og andre ting hun trenger for å overleve. Hjem i leiligheten vil hun ikke.
Hedvig opplever et mareritt som ingen kunne forestille seg, og som man egentlig skulle trodd ville ødelagt en hvilken som helst 13-åring, men overlevelsesinstinktene våkner og hun konsentrerer seg om å finne ut hvordan hun skal klare seg. Helt alene.
Hun samler med seg det hun tror hun trenger og sykler ut til en bondegård som hun husker fra hun var der på skolebesøk. Her installerer hun seg sammen med dyra, som av en eller annen merkelig grunn ikke har blitt smittet av feber. Det har jo ikke Hedvig heller. Enda.
Etter hvert blir Hedvig ganske flink til å klare seg selv, og hun får til et slags liv for seg selv på gården. Men til tross for selskapet i dyrene er hun ensom, så veldig ensom, og lei seg.
Er det virkelig bare henne igjen i hele verden?
Dette er en såkalt «dystopi», en bok om katastrofen, og hvordan det er «etterpå». Det lages ganske mange av dem nå, også for ungdom.
En utrolig spennende bok, litt ekkel, litt vond, men også veldig fin. Beskrivelsene av Hedvigs følelser og tanker som skifter fra sinne og sorg, til fornuftige planer om å overleve og klare seg alene, virker veldig naturlig.
Boken er ikke så vanskelig å lese, men innholdet er ikke for barn, og kanskje de som leser boka bør være litt eldre enn det Hedvig er?
Det er den første boka i en planlagt triologi, og det er veldig viktig å lese dem i riktig rekkefølge. Så start med nummer en - jeg kan garantere deg at du har lyst til å lese videre!
Hvis du vil låne «Ett sekund om gangen», trykk her
Kristin
