Dette er noe jeg spør meg selv om når jeg våkner om morgenen. I tredje time når jeg forsøker å holde øynene åpne mens Mr. Schroeder snakker og snakker. Ved middagsbordet idet jeg sender fatet med grønne bønner. Om natten når jeg ligger våken fordi det det er så mye å tenke på og hjernen min ikke vil slå seg av."
Theodore Finch har bestemt seg for at denne dagen er en passende dag å dø på. Han befinner seg på toppen av klokketårnet på skolen og han står på en avsats som er omtrent ti centimeter bred.
Flere av elevene står å titter opp og peker. Plutselig skjønner han at de ikke ser på han, men på en annen person - en jente - en drøy meter unna på den andre siden av tårnet.
Theodore skjønner at hun er der oppe for å gjøre akkurat det samme som han - nemlig hoppe. Men alle der nede tror hun er der oppe for å redde rare, uforutsigbare, merkelige Theodore. De begynner å snakke sammen og han husker at hun heter Violet og at hun er populær, har mange venner og er sammen med den kjekkeste gutten på skolen. Hvorfor i alle dager vil HUN hoppe!?
Hverken Theodore eller Violet hopper. De bestemmer seg for at dette ikke er en passende dag å dø på allikevel. Heldigvis.
De kjenner hverandre overhodet ikke fra før, selv om de går i samme kull, siste semester, tredje året på videregående. Men etter denne spesielle dagen blir de allikevel kjent med hverandre, uten at de egentlig vil. Og det blir så intenst og altoppslukende og uforutsigbart og deilig!
Theodore og Violet forteller i annethvert kapittel og det gjør historien om disse to enda mer troverdig og lett å leve seg inn i. Man føler at man blir ordentlig kjent med dem og man blir så nysgjerrig på hva som kommer til å skje med dem og mellom dem at man bare må fortsette å lese.
Og med utgangspunkt i hvordan denne boken begynner, så er ikke historien om Theodore og Violet bare sukkersøt og rosenrød, men spesiell, hjerteskjærende, tragisk og romantisk.
Hvis du vil låne "Dager med blå himmel", trykk her
Marthe
